Miss you more than some will ever know.

Old, but still going strong

Mia & Vicy

Touring the moor

Vicy & Timmi on new adventure

Timmi "the bush man"

Tassen & Vicy

One happy Whippet

 

Wolfhound tunnel

One happy Vicy

How do I put it:? ..Well what happened was a bit out of control.....

Our beautiful Duppeditt posing

I'm cold! can we go home please?

Ohh.. my tongue stuck in ice!

Beautiful Timmi posing

Vicy on the hunt

Nice catch!

Vicy age 8

Duppeditt age 3

Tassen age 10

Flying whippet!

Cooling off

 

Catch of the day!

Duppen in nice surroundings.

Vicy

Tassen get's the overlook

Hello folk's! I'm the young wild whippet puppie "Vetterlis Vesle Emir" -alias "Timmi"

Steep desent

Mother & son

Booiiing!River crossing "Duppeditt" style...

Sweetheart

Beutiful Duppeditt posing.

The rocket lady

Vicy on the move!

In colorful surroundings

 

The young generation.

Tassen "The Janitor"

The wanderer

Full trottle!

Emanatios Cha-cha (13)

The handsome one!

Go for the top!

Macawe Pelagius Cuts A Dash (9)

The daily chore turing

Duppeditt, Tassen & Vicy on the move

Give it my best!

Give us a kiss!

I hear you!

Our happy girl

Dippedutt on the egde!

Looking for Missy!

Take five!

Easy does it..

The air-dive!

Vetterli's Versle Bella (6)

Qualety time

 

Emanatio's Cha-Cha (Ting)  BIS 1 Veteran 06.04.2013

 

Whippet info

    Omtale /Refer to

Whippet er omtalt alt på 1600-tallet, men regnes ikke for å ha blitt etablert skikkelig som rase før mot midten av 1800-tallet. Merkelig nok ble den første gang anerkjent som rase av den amerikanske kennelklubben i 1888, mens opphavslandet Storbritannia først anerkjente den i 1891.

Det finnes flere eksempler fra historien på små Greyhound-lignende hunder helt tilbake til romertiden, som hundene på statuen som ble funnet i ruinene av Pompeii. Rasen ble imidlertid egentlig skapt av nordengelske kullgruvearbeidere på 1700-tallet.

Opprinnelsen er ikke helt fastslått, men den antas å ha blitt krysset frem av små Greyhounds og 2-3 forskjellige langbente terrierraser. Senere fattet også den engelske overklassen interesse for denne lille hunden og krysset inn Italiensk mynde, noe som ga den dagens form og fasong. Hunden var opprinnelig myntet for hetsjakt på hare og annet småvilt, men ble tidlig den engelske arbeiderklassens «veddeløpshest».

I England gikk den lenge under tilnavnet «the poor man´s race horse», fordi arbeiderne der var like spillegale som overklassen, men de rådet ikke over de samme økonomiske ressurser. Greyhounds var for kostbare, både å holde og å anskaffe. Den lille whippeten var langt rimeligere å holde, men nesten like rask som greyhounden og derfor like velegnet til veddeløp. Whippet er som skapt for fart, men den er normalt en svært rolig og harmonisk hund som er både hengiven og barnekjær. Som de andre myndene er rasen ofte litt reservert ovenfor fremmede, og den liker ikke ståk og støy. I dag er whippet først og fremst for familiehund å regne, selv om både hundeveddeløp og hetsjakt på hare fortsatt er populært noen steder i verden. I de senere år har rasen også vist seg ypperlig egnet som terapihunder, spesielt i USA.
Whippet er en liten, men kraftfull og høyreist mynde med flotte proporsjoner og lange, muskuløse vakre linjer. Dens anatomiske eleganse og grasiøsitet utstråler en perfeksjonisme som utvilsomt bare greyhounden kan sidestilles med blant hunder.

 

 Om Whippet'en

 

Ønsker du å bli whippeteier ?

Hvis du ønsker deg en blid, glad og åpen hund av hendig størrelse, som dessuten også er lettstelt, sporty og lydig, kan ingen rase passe bedre enn whippet. Folk som ikke kjenner rasen, tror gjerne at den er pysete og gebrekkelig, og at den fryser så å si året rundt. Whippetens eksteriør er på mange måter en villedende emballasje for den tøffe energibunten rasen virkelig er; hvis den får lov til å være hund, vel å merke. Det er ingen kunst å overbeskytte en whippet. Den lar seg villig skjemme bort og har ingenting imot å være sofapynt blant myk velur og bløte puter. La den gjerne være det, men sørg for at den får leve et fullverdig hundeliv på alle andre områder også. En whippet krever mosjon (som alle andre raser!), en behøver ikke være sportsidiot eller joggefanatiker for å tilfredsstille dens behov. Daglige turer i bånd, gjerne en sykkeltur i passende tempo og en skikkelig utblåsing i fri galopp er ypperlig. Whippeten er sosial og selskapelig skapning, som er lykkelig over å få leke og springe sammen med andre hunder. Tro for all del ikke at det er nødvendig å løfte den opp på armen når en stor hund nærmer seg – whippeten er nemlig størst, inni seg!

Whippeten har en forbløffende evne til «knoppskyting». Har en først anskaffet én whippet, blir det ofte både en og to til. Dette har ikke noe med forplantning i vanlig forstand å gjøre, men er et resultat av at rasen er så enkel og sjarmerende at det er fristende å utvide «familien» – dessuten trives de utmerket med å være flere, og gjerne i samme seng.

For mange hundefolk, kanskje spesielt for dem som allerede har en annen mynderase, blir whippet ofte til å begynne med en «tilleggsrase». En enkel og lettstelt kontrast til en mer krevende rase som f.eks. afghansk mynde eller borzoi. Uten forkleinelse for disse rasene må det nok medgis at «den lille reserven» ofte blir hovedrase etter en tid.

 

 

 Fornøyde whippeteiere, som i svært liten grad «bytter bort» sin rase, sørger for en stabil og trofast kjerne av tilhengere. Det er ikke noe merkelig i dette, whippet er en typisk allroundhund. En stor del av rasefolket finner veien til utstillingsringen og det fine sosiale miljøet der; kvaliteten på norske whippets er av ypperste klasse, også sett i verdensmålestokk. Andre søker til lydighet, agility eller løp. Det finnes mange muligheter for den som vil konkurrere eller drive andre organiserte aktiviteter med sin hund. Men det viktigste er selvsagt den daglige glede, den må alltid være drivkraften i hundeholdet.

De fleste rasers historie forsøkes sporet tilbake til de gamle fønikere eller grekere, men det er liten grunn til å lete så langt tilbake i historien etter whippetens bakgrunn og utvikling. Riktignok finnes det rikelig med bevis, så vel i skrift som i billedkunst, for at små hunder av greyhoundtype har eksistert på De britiske øyene gjennom flere århundrer, men de har utgjort en ganske uensartet gruppe og har hatt mange navn, sjelden eller aldri sitt nåværende. Dr. Caius, det 16. århundrets fremste kynolog, omtaler «tumblers» – «små greyhounds som blir brukt til jakt på kaniner, under jakten snor og vender de seg, smider sine kroppen som i sirkler». Muligens er det forfedrene til dagens whippet han omtaler.

Britene har en rik tradisjon for jakt og sport. Jakthunder, og særlig mynderasene, har helt fra sin opprinnelse vært jegerens følgesvenn og våpen. Den mest populære blant hetsjakthundene har alltid vært greyhounden. Helt fra de tidligste tider har denne jakten vært forbeholdt den privilegerte eliten, menn med status, jord og penger. Men ikke nok med det, menigmann hadde ikke engang lov til å eie en greyhound. Hetsjakten ble drevet som sport for de rike, ikke som matauk for de som kunne trenge det. Lovverket satte en effektiv stopper for bruk av jakthunder andre steder enn på egen mark helt fram til The Reform Act av 1832, da restriksjonene ble lempet. Men de fattige hadde lenge før den tid lært seg å omgå jaktforbudet. De utnyttet de mulighetene de hadde til å skaffe seg sin egen hare- og kaninjeger. I mange tilfeller var sikkert metodene heller tvilsomme; tyveri eller en beholdt en løshund en hadde funnet. Ofte overlot herskapet treningen og oppdragelsen av greyhounden til husmennene, som tok seg av hunden inntil den var gammel nok til å få sine jaktegenskaper testet. Bøndene gjorde sitt aller ytterste for å frambringe det beste i de hundene de ble satt til å ta seg av. Men ettersom bare det aller ypperste er godt nok for en sportsmann, fant bare et lite fåtall av hundene nåde hos herskapet. De andre ble avskrevet, det vil si avlivet.

Enkelte hunder ble likevel spart av sentimentale grunner og vendte tilbake til husmannsfamilien, som hadde oppdratt dem. For å hindre at de ble brukt til jakt, ble sener i bakbeina gjerne skåret over; dyrevern var et ukjent begrep på den tiden! Inngrepet hindret imidlertid ikke hundene i å formere seg. Ettersom det altså var ulovlig for menigmann å eie en greyhound, kunne han aldri tillate seg å bli tatt på fersk gjerning med en. I tillegg tok en greyhound for stor plass og den spiste for mye. Den var dessuten best egnet til jakt på store, åpne marker, der den kunne gjøre bruk av sin store hurtighet. De fattige hadde behov for en mindre hund med greyhoundens utmerkete jaktegenskaper, men med en utpreget evne til å kunne snu og svinge på mer avgrensete og mindre oversiktlige områder. Helst skulle den også være «maskert», slik at den ikke ble tatt for å være en ulovlig jakthund. Det naturlige var å pare små greyhounds med små, lokale terriertyper. Produktet var en lite homogen gruppe hunder, som gav opphav ikke bare til dagens whippet, men også til flere av terrierrasene. Slik fikk en fram en hardfør mynde av moderat størrelse, som var bedre egnet til jakt på kanin enn på greyhoundens tradisjonelle byttedyr, hare.

Emanatios Cha-Cha

Det har falt mange whippetskribenter tungt for brystet at deres favorittrase skulle ha noe annet enn den aller reneste og helt ublandete avstamning gjennom århundrene. Men faktum er at de tidligste whippets, slik de er gjengitt i kunst og senere på fotografier, utgjorde en høyst uensartet gruppe hunder. Selve betegnelsen «whippet» ble i tidligere tider brukt om en blandingshund av ikke altfor nobel herkomst eller framtoning. Ikke minst forekom rasen i flere hårlagsvarianter, den ruhårete whippeten var ikke uvanlig på kontinentet helt fram til 1930-årene. Også terriertemperamentet har satt spor hos rasen, som er atskillig lettere å «tenne» enn sine større kusiner greyhounden og hjortehunden. Dertil er myndeinnflytelsen hos bedlington- og manchesterterrier svært påfallende.

Selve rasebegrepet slik vi kjenner det, ble ikke nærmere fastlagt før midt på 1800-tallet. Først i 1859 ble den første hundeutstillingen arrangert i England, og The Kennel Club ble grunnlagt i 1873. Dette la grunnlaget for den moderne raseavlen. Før den tid er det riktigere å snakke om geografisk avgrensete stammer eller grupper av hunder med spesialiserte funksjoner enn om raser slik vi benytter begrepet i dag.Fra å bli brukt som jakthund i den hensikt å sette mat på bordet, ble whippetens arbeidsoppgaver utvidet. Som hos greyhounden ble hetsjakten omdannet til en ren sport i form av coursing og veddeløp (racing) på strak bane, som snart ble svært populært. Whippeten gjorde også sitt inntog i utstillingsringene. Den organiserte coursing ble gjerne praktisert på den måten at kaniner ble fanget inn og sluppet løs på en inngjerdet tomt uten mulighet til å slippe unna. Deretter ble et knippe blodtørstige whippets sluppet løs for å konkurrere om å fange byttet. Etter hvert anså myndighetene denne formen for underholdning som såpass barbarisk at den ble forbudt. Gamblerne gikk over til veddeløp etter eier/trener eller etter kunstig hare. Klasseinndelingen i kappløp ved århundreskiftet bærer vitnesbyrd om en mildest talt lite homogen rase; hunder med vekt fra under 4 kg og opp mot nærmere 12 kg kunne delta. De større og tyngre hundene stilte med handikap ettersom de vanligvis var de raskeste. Veddeløp med små mynder slo særlig godt an i de nordlige områdene av England; whippetens opphav kan nærmere bestemt spores til arbeiderkvarterene i Lancashire, Yorkshire, Durham og Northumberland. Fra det sistnevnte landskapet kom de hundene som skulle komme til å utgjøre grunnstammen i den moderne whippetavlen. Forskjellene mellom veddeløpstypen og utstillingstypen er i dag langt mindre utpreget hos whippet enn hos mange andre opprinnelige jaktraser, som for eksempel greyhound. Fra en meget uensartet bakgrunn har dagens whippet utviklet seg til en både sunn og vakker rase, der muskelkraft og styrke kombinert med eleganse og vakkert linjespill blir satt i høysetet.

Rasestandard

(sist revidert 17.6.1998)

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Balansert kombinasjon av muskelkraft og styrke med eleganse og vakkert linjespill. Bygget for stor fart og arbeid. Enhver form for overdrivelse bør unngås.

Atferd/temperament: En ideell ledsager. Tilpasser seg meget godt i både hjemlige og sportslige omgivelser. Vennlig, hengiven og stabil.

Hode:

Skalle: Lang og tørr. Flat, smalner av mot snuten, ganske bred mellom øynene.

Stopp: Svakt markert.

Nesebrusk: Sort. Blålig farge tillatt hos blå, hos leverfargede kan den ha samme farge, flekkete tillatt hos hvite og flerfargede.

Kjever/tenner: Kraftige, sterke og tørre. Perfekt, regelmessig saksebitt.

Øyne: Ovale, klare, meget våkent uttrykk.

Ører: Små, tynne rosenører.

Hals: Lang, muskuløs, elegant buet.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Rette, fronten ikke for bred.

Skulder: Skråstilt, muskuløs. Skulderbladstoppen når opp til ryggraden, hvor den er klart markert.

Albue: Godt tilliggende.

Mellomhånd: Sterk og lett fjærende.

Poter: Meget velformede. Godt oppsplittet mellom tærne. Godt hvelvede tær. Tykke og sterke tredeputer.

Kropp:

Rygg: Bred, fast, forholdsvis lang.

Lend: Tydelig lendebue, men ikke karpet. Gir inntrykk av styrke og kraft.

Bryst: Meget dypt med rikelig volum. Dypt og markert forbryst. Godt hvelvede ribben med velutviklet muskulatur mot ryggen.

Halse: Ingen fane. Lang, avsmalnende. Under bevegelse bæres i en svak bue oppover, men ikke over ryggen.

Baklemmer:

Helheltsinntrykk: Kraftige. Skal kunne dekke mye mark og viser stor drivkraft.

Lår: Meget brede.

Knær: Velvinklede.

Underlår: Velvinklede.

Haser: Lavt ansatte.

Poter: Som forpotene.

Bevegelser: Frie. Bakbena føres langt innunder kroppen for god fremdrift. Forbena strekkes godt fremover og lavt over bakken. Ikke styltete, høyttravende, korte eller trippende bevegelser.

Pels:

Hårlag: Fin, kort, tett struktur.

Farge: Alle farger og fargekombinasjoner.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Hannhunder: 47–51 cm, tisper: 44–47 cm.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet, skal diskvalifiseres.

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

 

Member of Norwegian Sighthound Club & Norwegian Kennel Club

In our breed we follow  the NKK's directive & ethical guidelines

 

In english:

The Origin of the Whippet

From The Whippet Yearbook 1971

( Copy  : The Whippet View.com)

 

THE ORIGIN OF THE WHIPPET

The origin of our breed is shrouded in the mists of history. For years there has been an argument over whether, as a breed, Whippets are two hundred years old or much older. For a long time, the most popular theory was that the breed was between one hundred fifty years old and two hundred years old, and had been bred dawn from Greyhounds with Terrier blood. In the first edition of Mr. Frederick Freeman Lloyd's book, The Whippet and Race Dog, published in 1894, he states that the Whippet "was originally produced by a cross between the Greyhound and Terrier"; in the old days of rabbit coursing in the north of England , English and the other Terriers were used for this pastime. B. S. Fitter, in his book, The Show and Working Whippet, published in 1947, states that miners of Northumberland and Durham produced the Whippet for racing pur­ poses. Fitter claims that the Terrier blood gives the Whippet his gameness and tenacity, the Greyhound blood his speed, stamina and beautiful conformation.

However, as far back as 1907, there was suspicion that the Whippet breed was far older than a few hundred years. In an article by F. C. Hignett on Whippets in The New Book of the Dog, published in 1907, he states that Whippet racing "has been mainly confined to the working classes, the colliers of Lan­ cashire, Yorkshire, Durham, and Northumberland". But he also states that "the Whippet existed as a separate breed long before dog shows were thought of, and at a time when records of pedigrees were not officially preserved; but it is very certain that the Greyhound had a share in his genealogical history, for not only should his appearance be precisely that of a Greyhound in miniature, but the purpose for which he was bred is very similar to that for which his larger prototype is still used, the only difference being that rabbits were coursed by Whippets, and hares by Greyhounds.

W. Lewis Renwick wrote in 1956 on the theory of the Greyhound and Terrier cross, "I do not think that this evidence is strong enough to establish this claim; it seems such an easy way to get the answer, for it is obvious that a Whippet is of Greyhound type (it is just as obvious that the Italian Greyhound is of Greyhound type too), but I can see nothing in the Whippet that points to a Terrier's conformation". He feels that Whippets and Italian Greyhounds are simply reduced Greyhounds. He goes on to say that dogs of the Greyhound type have been depicted by artists for thousands of years and that he is "forced to the conclusion that the only real evidence we have of the origin of our Whippets is to be found in these old works of art."

C. H. Douglas Todd builds on this evidence in his book, The Popular Whip­ pet, published in 1961. He states that "Greeks depicted Greyhound-type dogs on pottery and statues. The smaller type of these dogs were very like the Whippet in size and shape and, indeed, many of them seem to have the typical Whippet rose ear. There is little doubt that the Graeco-Roman 'Group of Dogs' (now in the British Museum), found at Monte Cagnolo near Laneivum, is a beautiful work of art depicting two dogs more like Whippets than any other. Other works of art showing Whippet type dogs are 'Joachim with the Shepards' by Giotto 1350, 'The Light of the World' by Menline 1450, and the 'Vision of St. Hubert' by Darer. He also brings up the very interesting question of why there are never any Terrier throwbacks.

From what I know of the history of dogs, it is a fact that Romans brought Greyhound type dogs to England when they conquered the Celts. The celts, famed for their love of coursing, already had a fine coursing dog. Crosses, planned and unplanned, no doubt took place. I suspect that the Whippet in England grew out of these crosses. Terrier blood might have been introduced very sparingly much later to add gameness under pressure to the breed.

A fact that I find very interesting is that Whippets seem to be getting bigger as a breed. In F. C. Hignett's article, he states that the best weight for a show dog is 17 pounds and for show bitches is 15-16 pounds. For racing purposes, he thinks that dogs between 9-12 pounds and over 17 pounds have the best chance. The October 1937 edition of National Geographic, in the article on Whippets, states that weights vary from 10-23 pounds. The best running weight is 16 pounds, and 16 inches is the height of the ideal show specimen. In the third edition of Freeman Lloyd's book, he feels that racing dogs should be 16-24 pounds; show dogs should stand 18 1/2 inches and weigh 21 pounds; and show bitches should stand 171 inches and weigh 20 pounds. The standard ap­ proved by AKC on July 11, 1944, states that dogs should stand between 19-22 inches and bitches should stand between 18-21 inches. It seems that our breed is continuing to evolve.

Have you ever wondered why the Whippet is called a Whippet, or why he is called a snap dog? I have uncovered two answers to each question. The name Whippet may have its origins in the words "whip it". This is English slang meaning to move quickly. "To whip it up" often refers to applying the whip to a horse to encourage it to move faster. Whippet may also be a misspelling of wappet meaning a small yelping cur. We all know that Whippets are very noisy while waiting impatiently for their turn to race. F. C. Hignett has a very good answer to the second question. He states that a Whippet being "too frag­ ile in his anatomy for fighting, will "snap" at his opponent with such celeri­ ty as to take by surprise even the most watchful; while the strength of his jaw, combined with its comparatively great length, enables him to inflict se­ vere punishment at the first grab. It is owing to this habit, which is common to all Whippets, that they were originally known as snap dogs".

Freeman Lloyd states in his book that the name snap-dog refers to a dog "that can catch quickly, and snap at his game. It holds good, too, with his larger brother, the Greyhound, for it is well known that the latter is not a wonderful dog to hold if he gets mixed in a battle, his game being to snap and bite sharply; and this is the case with the Whippet, who, however, will hold on to a towel or cloth with the same firmness as a Greyhound does to a hare".

It would be impossible to write about our breed without a single mention about the Whippet as a companion. He is an incredibly fast race dog, a wilely courser, and beautiful show dog, but he stars as a companion. Whatever else he is, he is certainly a "people dog". He grabs pens away from you while you are trying to write; he helps himself to your dinner (who wants dog food); he curls up on your lap wherever you are (not just one but every Whippet in the house piles on); they all sleep in the same bed with you (under the covers with their heads on your pillow); they pull the covers off you when they are cold; they pull the covers off the bed when they are too hot; they chew their bones all over the house. They are happy clowns when you are happy; and they try their best to cheer you when the world crashes around you. Best of all, they love you for what you are. What more can you possibly ask for?

 

References

Todd, C. H. D., The Popular Whippet, Arco Publishing Company, New York, 1961.

Freeman-Lloyd, F. and B. S. Fitter, The Whippet or Race Dog, third edition, David McKay Company, Philadelphia.

Hignett, F. C. The New Book of the Dog, Cassell and Company, London, Paris, New York , Toronto and Melbourne, 1907.

Renwick, L., The Whippet Handbook, Nicholson and Watson, London, 1956. The Modern Dog Encyclopedia, The Telegraph Press, 1953.

Member of Norwegian Sighthound Club & Norwegian Kennel Club

         Member of  The Irish Wolfhound Club & Irish Wolfhound Society Club

In our breed we follow  the NKK's directive & ethical guidelines

Kennel Vetterli:

Hildegunn & Svein Erik Fluge & Linda Fluge Rydland

5419 Fitjar

Phone+4753499906

Cellphone+4790673351

Mail: Post@kennelvetterli.com