Whippet info
Omtale /Refer to
Whippet er omtalt alt på
1600-tallet, men regnes ikke for å ha blitt etablert skikkelig som
rase før mot midten av 1800-tallet. Merkelig nok ble den første gang
anerkjent som rase av den amerikanske kennelklubben i 1888, mens
opphavslandet Storbritannia først anerkjente den i 1891.
Det finnes flere eksempler fra historien på små Greyhound-lignende
hunder helt tilbake til romertiden, som hundene på statuen som ble
funnet i ruinene av Pompeii. Rasen ble imidlertid egentlig skapt av
nordengelske kullgruvearbeidere på 1700-tallet.
Opprinnelsen er ikke helt fastslått, men den antas å ha blitt
krysset frem av små Greyhounds og 2-3 forskjellige langbente
terrierraser. Senere fattet også den engelske overklassen interesse
for denne lille hunden og krysset inn Italiensk mynde, noe som ga
den dagens form og fasong. Hunden var opprinnelig myntet for
hetsjakt på hare og annet småvilt, men ble tidlig den engelske
arbeiderklassens «veddeløpshest».
I England gikk den lenge under tilnavnet «the poor man´s race
horse», fordi arbeiderne der var like spillegale som overklassen,
men de rådet ikke over de samme økonomiske ressurser. Greyhounds var
for kostbare, både å holde og å anskaffe. Den lille whippeten var
langt rimeligere å holde, men nesten like rask som greyhounden og
derfor like velegnet til veddeløp. Whippet er som skapt for fart,
men den er normalt en svært rolig og harmonisk hund som er både
hengiven og barnekjær. Som de andre myndene er rasen ofte litt
reservert ovenfor fremmede, og den liker ikke ståk og støy. I dag er
whippet først og fremst for familiehund å regne, selv om både
hundeveddeløp og hetsjakt på hare fortsatt er populært noen steder i
verden. I de senere år har rasen også vist seg ypperlig egnet som
terapihunder, spesielt i USA.
Whippet er en liten, men kraftfull og høyreist mynde med flotte
proporsjoner og lange, muskuløse vakre linjer. Dens anatomiske
eleganse og grasiøsitet utstråler en perfeksjonisme som utvilsomt
bare greyhounden kan sidestilles med blant hunder.
Om
Whippet'en
Ønsker du
å bli whippeteier ?
Hvis du
ønsker deg en blid, glad og åpen hund av hendig størrelse, som
dessuten også er lettstelt, sporty og lydig, kan ingen rase passe
bedre enn whippet. Folk som ikke kjenner rasen, tror gjerne at den
er pysete og gebrekkelig, og at den fryser så å si året rundt.
Whippetens eksteriør er på mange måter en villedende emballasje for
den tøffe energibunten rasen virkelig er; hvis den får lov til å
være hund, vel å merke. Det er ingen kunst å overbeskytte en
whippet. Den lar seg villig skjemme bort og har ingenting imot å
være sofapynt blant myk velur og bløte puter. La den gjerne være
det, men sørg for at den får leve et fullverdig hundeliv på alle
andre områder også. En whippet krever mosjon (som alle andre
raser!), en behøver ikke være sportsidiot eller joggefanatiker for å
tilfredsstille dens behov. Daglige turer i bånd, gjerne en sykkeltur
i passende tempo og en skikkelig utblåsing i fri galopp er ypperlig.
Whippeten er sosial og selskapelig skapning, som er lykkelig over å
få leke og springe sammen med andre hunder. Tro for all del ikke at
det er nødvendig å løfte den opp på armen når en stor hund nærmer
seg – whippeten er nemlig størst, inni seg!
Whippeten
har en forbløffende evne til «knoppskyting». Har en først anskaffet
én whippet, blir det ofte både en og to til. Dette har ikke noe med
forplantning i vanlig forstand å gjøre, men er et resultat av at
rasen er så enkel og sjarmerende at det er fristende å utvide
«familien» – dessuten trives de utmerket med å være flere, og gjerne
i samme seng.
For mange
hundefolk, kanskje spesielt for dem som allerede har en annen
mynderase, blir whippet ofte til å begynne med en «tilleggsrase». En
enkel og lettstelt kontrast til en mer krevende rase som f.eks.
afghansk mynde eller borzoi. Uten forkleinelse for disse rasene må
det nok medgis at «den lille reserven» ofte blir hovedrase etter en
tid.
Fornøyde
whippeteiere, som i svært liten grad «bytter bort» sin rase, sørger
for en stabil og trofast kjerne av tilhengere. Det er ikke noe
merkelig i dette, whippet er en typisk allroundhund. En stor del av
rasefolket finner veien til utstillingsringen og det fine sosiale
miljøet der; kvaliteten på norske whippets er av ypperste klasse,
også sett i verdensmålestokk. Andre søker til lydighet, agility
eller løp. Det finnes mange muligheter for den som vil konkurrere
eller drive andre organiserte aktiviteter med sin hund. Men det
viktigste er selvsagt den daglige glede, den må alltid være
drivkraften i hundeholdet.
De fleste
rasers historie forsøkes sporet tilbake til de gamle fønikere eller
grekere, men det er liten grunn til å lete så langt tilbake i
historien etter whippetens bakgrunn og utvikling. Riktignok finnes
det rikelig med bevis, så vel i skrift som i billedkunst, for at små
hunder av greyhoundtype har eksistert på De britiske øyene gjennom
flere århundrer, men de har utgjort en ganske uensartet gruppe og
har hatt mange navn, sjelden eller aldri sitt nåværende. Dr. Caius,
det 16. århundrets fremste kynolog, omtaler «tumblers» – «små
greyhounds som blir brukt til jakt på kaniner, under jakten snor og
vender de seg, smider sine kroppen som i sirkler». Muligens er det
forfedrene til dagens whippet han omtaler.
Britene
har en rik tradisjon for jakt og sport. Jakthunder, og særlig
mynderasene, har helt fra sin opprinnelse vært jegerens følgesvenn
og våpen. Den mest populære blant hetsjakthundene har alltid vært
greyhounden. Helt fra de tidligste tider har denne jakten vært
forbeholdt den privilegerte eliten, menn med status, jord og penger.
Men ikke nok med det, menigmann hadde ikke engang lov til å eie en
greyhound. Hetsjakten ble drevet som sport for de rike, ikke som
matauk for de som kunne trenge det. Lovverket satte en effektiv
stopper for bruk av jakthunder andre steder enn på egen mark helt
fram til The Reform Act av 1832, da restriksjonene ble lempet. Men
de fattige hadde lenge før den tid lært seg å omgå jaktforbudet. De
utnyttet de mulighetene de hadde til å skaffe seg sin egen hare- og
kaninjeger. I mange tilfeller var sikkert metodene heller tvilsomme;
tyveri eller en beholdt en løshund en hadde funnet. Ofte overlot
herskapet treningen og oppdragelsen av greyhounden til husmennene,
som tok seg av hunden inntil den var gammel nok til å få sine
jaktegenskaper testet. Bøndene gjorde sitt aller ytterste for å
frambringe det beste i de hundene de ble satt til å ta seg av. Men
ettersom bare det aller ypperste er godt nok for en sportsmann, fant
bare et lite fåtall av hundene nåde hos herskapet. De andre ble
avskrevet, det vil si avlivet.
Enkelte
hunder ble likevel spart av sentimentale grunner og vendte tilbake
til husmannsfamilien, som hadde oppdratt dem. For å hindre at de ble
brukt til jakt, ble sener i bakbeina gjerne skåret over; dyrevern
var et ukjent begrep på den tiden! Inngrepet hindret imidlertid ikke
hundene i å formere seg. Ettersom det altså var ulovlig for
menigmann å eie en greyhound, kunne han aldri tillate seg å bli tatt
på fersk gjerning med en. I tillegg tok en greyhound for stor plass
og den spiste for mye. Den var dessuten best egnet til jakt på
store, åpne marker, der den kunne gjøre bruk av sin store hurtighet.
De fattige hadde behov for en mindre hund med greyhoundens utmerkete
jaktegenskaper, men med en utpreget evne til å kunne snu og svinge
på mer avgrensete og mindre oversiktlige områder. Helst skulle den
også være «maskert», slik at den ikke ble tatt for å være en ulovlig
jakthund. Det naturlige var å pare små greyhounds med små, lokale
terriertyper. Produktet var en lite homogen gruppe hunder, som gav
opphav ikke bare til dagens whippet, men også til flere av
terrierrasene. Slik fikk en fram en hardfør mynde av moderat
størrelse, som var bedre egnet til jakt på kanin enn på greyhoundens
tradisjonelle byttedyr, hare.
Emanatios Cha-Cha
Det har
falt mange whippetskribenter tungt for brystet at deres favorittrase
skulle ha noe annet enn den aller reneste og helt ublandete
avstamning gjennom århundrene. Men faktum er at de tidligste
whippets, slik de er gjengitt i kunst og senere på fotografier,
utgjorde en høyst uensartet gruppe hunder. Selve betegnelsen
«whippet» ble i tidligere tider brukt om en blandingshund av ikke
altfor nobel herkomst eller framtoning. Ikke minst forekom rasen i
flere hårlagsvarianter, den ruhårete whippeten var ikke uvanlig på
kontinentet helt fram til 1930-årene. Også terriertemperamentet har
satt spor hos rasen, som er atskillig lettere å «tenne» enn sine
større kusiner greyhounden og hjortehunden. Dertil er
myndeinnflytelsen hos bedlington- og manchesterterrier svært
påfallende.
Selve rasebegrepet slik vi
kjenner det, ble ikke nærmere fastlagt før midt på 1800-tallet.
Først i 1859 ble den første hundeutstillingen arrangert i England,
og The Kennel Club ble grunnlagt i 1873. Dette la grunnlaget for den
moderne raseavlen. Før den tid er det riktigere å snakke om
geografisk avgrensete stammer eller grupper av hunder med
spesialiserte funksjoner enn om raser slik vi benytter begrepet i
dag.Fra å bli brukt som jakthund i den hensikt å sette mat på
bordet, ble whippetens arbeidsoppgaver utvidet. Som hos greyhounden
ble hetsjakten omdannet til en ren sport i form av coursing og
veddeløp (racing) på strak bane, som snart ble svært populært.
Whippeten gjorde også sitt inntog i utstillingsringene. Den
organiserte coursing ble gjerne praktisert på den måten at kaniner
ble fanget inn og sluppet løs på en inngjerdet tomt uten mulighet
til å slippe unna. Deretter ble et knippe blodtørstige whippets
sluppet løs for å konkurrere om å fange byttet. Etter hvert anså
myndighetene denne formen for underholdning som såpass barbarisk at
den ble forbudt. Gamblerne gikk over til veddeløp etter eier/trener
eller etter kunstig hare. Klasseinndelingen i kappløp ved
århundreskiftet bærer vitnesbyrd om en mildest talt lite homogen
rase; hunder med vekt fra under 4 kg og opp mot nærmere 12 kg kunne
delta. De større og tyngre hundene stilte med handikap ettersom de
vanligvis var de raskeste. Veddeløp med små mynder slo særlig godt
an i de nordlige områdene av England; whippetens opphav kan nærmere
bestemt spores til arbeiderkvarterene i Lancashire, Yorkshire,
Durham og Northumberland. Fra det sistnevnte landskapet kom de
hundene som skulle komme til å utgjøre grunnstammen i den moderne
whippetavlen. Forskjellene mellom veddeløpstypen og utstillingstypen
er i dag langt mindre utpreget hos whippet enn hos mange andre
opprinnelige jaktraser, som for eksempel greyhound. Fra en meget
uensartet bakgrunn har dagens whippet utviklet seg til en både sunn
og vakker rase, der muskelkraft og styrke kombinert med eleganse og
vakkert linjespill blir satt i høysetet.
Rasestandard
(sist revidert 17.6.1998)
Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia
Helhetsinntrykk: Balansert kombinasjon av
muskelkraft og styrke med eleganse og vakkert linjespill. Bygget for
stor fart og arbeid. Enhver form for overdrivelse bør unngås.
Atferd/temperament: En ideell ledsager.
Tilpasser seg meget godt i både hjemlige og sportslige omgivelser.
Vennlig, hengiven og stabil.
Hode:
Skalle: Lang og tørr. Flat, smalner av mot
snuten, ganske bred mellom øynene.
Stopp: Svakt markert.
Nesebrusk: Sort. Blålig farge tillatt hos
blå, hos leverfargede kan den ha samme farge, flekkete tillatt hos
hvite og flerfargede.
Kjever/tenner: Kraftige, sterke og tørre.
Perfekt, regelmessig saksebitt.
Øyne: Ovale, klare, meget våkent uttrykk.
Ører: Små, tynne rosenører.
Hals: Lang, muskuløs, elegant buet.
Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Rette, fronten ikke for
bred.
Skulder: Skråstilt, muskuløs.
Skulderbladstoppen når opp til ryggraden, hvor den er klart markert.
Albue: Godt tilliggende.
Mellomhånd: Sterk og lett fjærende.
Poter: Meget velformede. Godt oppsplittet
mellom tærne. Godt hvelvede tær. Tykke og sterke tredeputer.
Kropp:
Rygg: Bred, fast, forholdsvis lang.
Lend: Tydelig lendebue, men ikke karpet. Gir
inntrykk av styrke og kraft.
Bryst: Meget dypt med rikelig volum. Dypt og
markert forbryst. Godt hvelvede ribben med velutviklet muskulatur
mot ryggen.
Halse: Ingen fane. Lang, avsmalnende. Under
bevegelse bæres i en svak bue oppover, men ikke over ryggen.
Baklemmer:
Helheltsinntrykk: Kraftige. Skal kunne dekke mye
mark og viser stor drivkraft.
Lår: Meget brede.
Knær: Velvinklede.
Underlår: Velvinklede.
Haser: Lavt ansatte.
Poter: Som forpotene.
Bevegelser: Frie. Bakbena føres langt innunder
kroppen for god fremdrift. Forbena strekkes godt
fremover og lavt over bakken. Ikke styltete,
høyttravende, korte eller trippende bevegelser.
Pels:
Hårlag: Fin, kort, tett struktur.
Farge: Alle farger og fargekombinasjoner.
Størrelse og vekt:
Mankehøyde: Hannhunder: 47–51 cm, tisper: 44–47
cm.
Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal
betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal
graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til
rasebeskrivelsen.
Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på
aggressivitet og/eller har fysiske defekter som
påvirker hundens sunnhet, skal diskvalifiseres.
OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede
testikler på normal plass.
|
Member of Norwegian Sighthound Club & Norwegian
Kennel Club
In our breed we follow the NKK's directive & ethical
guidelines
In english:
The Origin of the Whippet
From The Whippet Yearbook 1971
( Copy : The Whippet View.com)
THE ORIGIN OF THE WHIPPET
The origin of our breed is shrouded in the
mists of history. For years there has been an argument over
whether, as a breed, Whippets are two hundred years old or
much older. For a long time, the most popular theory was
that the breed was between one hundred fifty years old and
two hundred years old, and had been bred dawn from
Greyhounds with Terrier blood. In the first edition of Mr.
Frederick Freeman Lloyd's book, The Whippet and Race Dog,
published in 1894, he states that the Whippet "was
originally produced by a cross between the Greyhound and
Terrier"; in the old days of rabbit coursing in the north of
England , English and the other Terriers were used for this
pastime. B. S. Fitter, in his book, The Show and Working
Whippet, published in 1947, states that miners of
Northumberland and Durham produced the Whippet for racing
pur poses. Fitter claims that the Terrier blood gives the
Whippet his gameness and tenacity, the Greyhound blood his
speed, stamina and beautiful conformation.
However, as far back as 1907, there was
suspicion that the Whippet breed was far older than a few
hundred years. In an article by F. C. Hignett on Whippets in
The New Book of the Dog, published in 1907, he states that
Whippet racing "has been mainly confined to the working
classes, the colliers of Lan cashire, Yorkshire, Durham,
and Northumberland". But he also states that "the Whippet
existed as a separate breed long before dog shows were
thought of, and at a time when records of pedigrees were not
officially preserved; but it is very certain that the
Greyhound had a share in his genealogical history, for not
only should his appearance be precisely that of a Greyhound
in miniature, but the purpose for which he was bred is very
similar to that for which his larger prototype is still
used, the only difference being that rabbits were coursed by
Whippets, and hares by Greyhounds.
W. Lewis Renwick wrote in 1956 on the
theory of the Greyhound and Terrier cross, "I do not think
that this evidence is strong enough to establish this claim;
it seems such an easy way to get the answer, for it is
obvious that a Whippet is of Greyhound type (it is just as
obvious that the Italian Greyhound is of Greyhound type too),
but I can see nothing in the Whippet that points to a
Terrier's conformation". He feels that Whippets and Italian
Greyhounds are simply reduced Greyhounds. He goes on to say
that dogs of the Greyhound type have been depicted by
artists for thousands of years and that he is "forced to the
conclusion that the only real evidence we have of the origin
of our Whippets is to be found in these old works of art."
C. H. Douglas Todd builds on this evidence
in his book, The Popular Whip pet, published in 1961. He
states that "Greeks depicted Greyhound-type dogs on pottery
and statues. The smaller type of these dogs were very like
the Whippet in size and shape and, indeed, many of them seem
to have the typical Whippet rose ear. There is little doubt
that the Graeco-Roman 'Group of Dogs' (now in the British
Museum), found at Monte Cagnolo near Laneivum, is a
beautiful work of art depicting two dogs more like Whippets
than any other. Other works of art showing Whippet type dogs
are 'Joachim with the Shepards' by Giotto 1350, 'The Light
of the World' by Menline 1450, and the 'Vision of St. Hubert'
by Darer. He also brings up the very interesting question of
why there are never any Terrier throwbacks.
From what I know of the history of dogs,
it is a fact that Romans brought Greyhound type dogs to
England when they conquered the Celts. The celts, famed for
their love of coursing, already had a fine coursing dog.
Crosses, planned and unplanned, no doubt took place. I
suspect that the Whippet in England grew out of these
crosses. Terrier blood might have been introduced very
sparingly much later to add gameness under pressure to the
breed.
A fact that I find very interesting is
that Whippets seem to be getting bigger as a breed. In F. C.
Hignett's article, he states that the best weight for a show
dog is 17 pounds and for show bitches is 15-16 pounds. For
racing purposes, he thinks that dogs between 9-12 pounds and
over 17 pounds have the best chance. The October 1937
edition of National Geographic, in the article on Whippets,
states that weights vary from 10-23 pounds. The best running
weight is 16 pounds, and 16 inches is the height of the
ideal show specimen. In the third edition of Freeman Lloyd's
book, he feels that racing dogs should be 16-24 pounds; show
dogs should stand 18 1/2 inches and weigh 21 pounds; and
show bitches should stand 171 inches and weigh 20 pounds.
The standard ap proved by AKC on July 11, 1944, states that
dogs should stand between 19-22 inches and bitches should
stand between 18-21 inches. It seems that our breed is
continuing to evolve.
Have you ever wondered why the Whippet is
called a Whippet, or why he is called a snap dog? I have
uncovered two answers to each question. The name Whippet may
have its origins in the words "whip it". This is English
slang meaning to move quickly. "To whip it up" often refers
to applying the whip to a horse to encourage it to move
faster. Whippet may also be a misspelling of wappet meaning
a small yelping cur. We all know that Whippets are very
noisy while waiting impatiently for their turn to race. F.
C. Hignett has a very good answer to the second question. He
states that a Whippet being "too frag ile in his anatomy
for fighting, will "snap" at his opponent with such celeri
ty as to take by surprise even the most watchful; while the
strength of his jaw, combined with its comparatively great
length, enables him to inflict se vere punishment at the
first grab. It is owing to this habit, which is common to
all Whippets, that they were originally known as snap dogs".
Freeman Lloyd states in his book that the
name snap-dog refers to a dog "that can catch quickly, and
snap at his game. It holds good, too, with his larger
brother, the Greyhound, for it is well known that the latter
is not a wonderful dog to hold if he gets mixed in a battle,
his game being to snap and bite sharply; and this is the
case with the Whippet, who, however, will hold on to a towel
or cloth with the same firmness as a Greyhound does to a
hare".
It would be impossible to write about our
breed without a single mention about the Whippet as a
companion. He is an incredibly fast race dog, a wilely
courser, and beautiful show dog, but he stars as a companion.
Whatever else he is, he is certainly a "people dog". He
grabs pens away from you while you are trying to write; he
helps himself to your dinner (who wants dog food); he curls
up on your lap wherever you are (not just one but every
Whippet in the house piles on); they all sleep in the same
bed with you (under the covers with their heads on your
pillow); they pull the covers off you when they are cold;
they pull the covers off the bed when they are too hot; they
chew their bones all over the house. They are happy clowns
when you are happy; and they try their best to cheer you
when the world crashes around you. Best of all, they love
you for what you are. What more can you possibly ask for?
References
Todd, C. H. D., The Popular
Whippet, Arco Publishing Company, New York, 1961.
Freeman-Lloyd, F. and B. S.
Fitter, The Whippet or Race Dog, third edition, David McKay
Company, Philadelphia.
Hignett, F. C. The New Book of the Dog,
Cassell and Company, London, Paris, New York ,
Toronto and Melbourne, 1907.
Renwick, L., The Whippet Handbook,
Nicholson and Watson, London, 1956. The Modern Dog
Encyclopedia, The Telegraph Press, 1953.
Member of Norwegian Sighthound Club & Norwegian
Kennel Club
Member of The Irish Wolfhound
Club & Irish Wolfhound Society Club
In our breed we follow the NKK's directive & ethical
guidelines
Kennel Vetterli:
Hildegunn & Svein Erik Fluge &
Linda Fluge Rydland
5419 Fitjar
Phone+4753499906
Cellphone+4790673351
Mail: Post@kennelvetterli.com
|